Spontane forbrenninger, flammende ildstormer og skogbranner har forekommet siden tidenes morgen.Atmosfæriske trykkutladninger (plasmiske elektriske utladninger), som lynnedslag, har til alle tider forårsaket branner og uønskede antennelser. Mennesket var derfor alltid prisgitt naturens luner, helt til den første lynavlederen ble oppfunnet i 1753, noe som reduserte risikoen for brann forårsaket av elektrostatiske utladninger betraktelig.

Selv om skadene utendørs forårsaket av lynnedslag ble mindre, var brannfaren innendørs fortsatt ekstremt høy. Kunstig belysning var en stor brannfare, spesielt for gruveindustrien på grunn av de høye metangassnivåene som ofte var til stede inne i gruvegangene. Overakkumuleringen av metangass kombinert med luft inne i kullgruven (også kjent som "firedamp") kan forårsake spontane forbrenninger og branner hvis en sterk nok tennkilde, for eksempel elektrisk lys, er i nærheten.

I 1815 introduserte Sir Humphry Davy den første ikke-elektriske lampen, som var spesielt utviklet for å minimere risikoen for brann i gruver. I tillegg til kunstig belysning skjedde det under den første industrielle revolusjonen på begynnelsen av 1800-tallet en rask oppblomstring av variert elektrisk utstyr som fant veien inn i fabrikker, arbeidslokaler og husholdninger. Dette førte til en eksponentiell vekst i industrielt utbytte, produksjon og produktivitet. Fordelene ved automatisering med elektrisk utstyr var svært overbevisende, men brannrisikoen var svært høy. Derfor ble industriens fokus rettet mot å forhindre uønskede antennelser og eksplosjoner forårsaket av elektrisk utstyr.

I dag er antallet selvantennelser og brannulykker forårsaket av elektrisk utstyr relativt lavt. Årsaken til dette er den utbredte implementeringen av retningslinjene for primær og sekundær eksplosjonsbeskyttelse. Det primære eksplosjonsvernet går ut på å utelukke eller eliminere alle brennbare stoffer som kan danne en eksplosiv atmosfære. Det er imidlertid åpenbart at dette ikke kan oppnås til enhver tid, og det vil alltid være steder der det finnes brennbare gasser, bensin eller kullstøv. Derfor handler sekundær eksplosjonsbeskyttelse om å lage eksplosjonssikkert utstyr.